En eller annen plass skal en jo begynne. «Brannkorpset» var mitt aller første forsøk på en stripeserie som var ment for avismarkedet. Den første stripen ble laget i 1987, så vidt jeg husker, og de påfølgende 50 stripene ble laget kort tid etter. Fast produksjon av serien, startet imidlertid ikke før i 1989.
Hvorfor tegneserier?
I løpet av tenårene på åttitallet, tungt påvirket av Young Ones, Blackadder og tusen andre britiske TV-serier som stadig surret i movieboxen, gikk det opp for meg at det var humor jeg ville drive med. Ettersom mediemiljøet stort sett begrenset seg til den lokale radiostasjonen, som var tunge på bingo, men hadde heller liten fokus på satire, ble tegneserier et naturlig valg. Jeg hadde fusket i faget hele oppveksten, og tusj og papir var tilgjengelig til en overkommelig pris i den lokale bokhandelen.
Full av pågangsmot, men heller fattig på erfaring, gikk jeg løs på oppgaven med å konstruere min første stripeserie etter innfallsmetoden. inspirasjonen kom trillende en kveld jeg så «Roxanne», en komedie med steve Martin og Daryl Hannah. En av hovedingrediensene i filmen, var et ubehjelpelig brannkorps. Slapstickpoengene satt løst, og uten å legge særlig mye tid eller arbeid i karakterutvikling, gruppedynamikk og andre ting som kunne gjøre serien mer interessant i det lange løp, kastet jeg meg over tegnebordet og begynte på stripe nummer en.
Få serien på trykk
For å få et publikum, må man bli publisert. Løsningen var å komme seg inn i noen av landets mange aviser. I 1989 startet jeg Norsk Seriebyrå sammen med Kristian Walters. Fulle av ungdommelig pågangsmot, lanserte vi oss som den nye øllen (ingen drakk vin i Odda) til samtlige avisredaksjoner i landet.
Et kjapt tilbakeblikk på det første markedsføringsmateriellet, får meg til å mistenke at redaksjonene ble mer sjarmert av overmotet og tiltakslysten vår enn selve produktene vi hadde å komme med. For inn i avisene kom vi. En medvirkende årsak var nok også at det generelle utvalget av norskproduserte stripeserier i amerikansk stil var temmelig tynt. Konkurransen besto i hovedsak av trauste norske titler som «Jens von Bustenskjold», «Vangsgutane» og denslags. Tiden var med andre moden for norske serier med tekst i snakkebobler, i kontrast til den norske serietradisjonen, med teksten under bildene.
Snøballen ruller
En av de første avisene som slapp Brannkorpset inn i redaksjonslokalene, var naturlig nok Hardanger Folkeblad, Oddas egen lokalavis. Tidlig på nittitallet var jeg så heldig å få innpass i Romsdals Budstikke, som jo var en regionsavis, og dermed noe større. Deretter fulgte en lang rekke lokalaviser i rask rekkefølge, og innen et par år, var serien å finne i rundt 25 norske aviser. Serien ble avsluttet i 1997. Det var til da produsert tett opp mot 1000 striper. Serien fortsatte å gå i noen aviser, selv etter at produksjonen ble lagt ned. Noen valgte simpelthen å snu bunken og begynne på nytt. Siste avis som trykket Brannkorpset, var Nordvestnytt, lokalavisa for Smøla og Aure. Den aller siste stripa sto på trykk der så sent som i 2004, og avslutningen ble markert med en artikkel i avisa.