Et nytt prosjekt ser dagens lys. Nå er jo ikke enrutere, eller Monocartoons, noe nytt fenomen. Men nå skal jo ikke ting dømmes ut fra formatet, men heller hva man klarer å gjøre med det. Her er en liten innføring i tankene bak akkurat dette prosjektet.
Ligner på arbeid
Flisespikkeri er en ganske dekkende tittel på dette nye prosjektet. Ikke bare er det et rasende festlig ordspill, men det er også en relativt god beskrivelse av hva denne jobben går ut på. La meg utbrodere litt.
Basert på spørsmål jeg får fra journalister og folk jeg treffer som får nyss om hva jeg driver med, ser det ut til at den gjengse oppfatning er at folk som jobber med humorserier i kortformat, tilbringer mesteparten av tida på bar, hvor de beskjeftiger seg med å stjele humoristiske gullkorn som triller ut av kjeften på småfulle folk som tilfeldigvis befinner seg i nærheten. Der må jeg dessverre skuffe dem. Prosessen ligner mistenkelig på alt annet ærlig arbeid, bare (som regel) mye dårligere betalt.
Spikkeprosess
Jeg begynner som oftest med et tomt, hvitt ark, og i de fleste tilfeller, et like tomt, hvitt sinn. På de verste dagene kan jeg bli sittende å se på dette arket i timer, mens deadlinen nådeløst nærmer seg og panikken kommer snikende. I årenes løp har jeg imidlertid opparbeidet en del teknikker som kan få fortgang på sakene. Jeg kan, for eksempel, begynne å skisse situasjoner som i utgangspunktet er relativt hverdagslige, og ikke morsomme i det hele tatt. Det er her spikkingen kommer inn. Nå gjelder det å ta dette noe uformelige trevirke av en situasjon og spikke seg ned til noe som er skarpere, tydeligere og mer poengtert enn det man startet med.
Flisespikkeri oppsto ut fra et behov for å samle mine enrutergags under en felles paraply og i et forutsigbart format. Frem til dette konsptet så dagens lys, hadde jeg laget enruters ting for bladet Rutetid i en årrekke. Problemet var at jeg fant opp nye konsepter og fysiske formater for hvert nummer. Dermed var det vanskelig å få plass i andre tidsskrifter, hvor de er avhengige av å ha et fastsatt format på rutene som skal inn på samme plass i hver utgave. Med dette problemet løst, fikk jeg ganske fort inpass i Vi Menn, og kunne dermed ha litt mer pålegg på brødskiva til frokost.
Ut av det blå
Som tidligere nevnt, jobber jeg frem poenget i det jeg lager ved hjelp av teknikker jeg har tilegnet meg i en lang karriere. Dermed vet jeg som regel hvorfor en gag fungerer, og hva de forskjellige tannhjulene i maskineriet gjør. Dramaturgi. Timing. Gjenkjennelse. Det er mange verktøy i kassa. Av og til, hopper det imidlertid ting frem fra venstrevingen som overrasker selv meg, som holder i blyanten. Det er ikke alltid godt å si hvilket lønnkammer i hjernen disse tingene kommer fra, og mangelen på systematikk gjør at jeg er mistenkelig til hvorvidt dette har noen som helst underholdningssverdi for andre enn eieren av hjernen det har oppstått i. I dette prosjektet har jeg tillatt meg selv å bevege meg ut på glattisen og ferdigstille ting som har oppstått spontant ut av det blå. Hvorvidt det fungerer, er opp til deg som leser å avgjøre. Vi heiser det opp i flaggstanga og ser om det flagrer i vinden. Enjoy!